Roger Federer. Navnet er synonymt med suksess,stil og fravær av svette. (trengte en tredje s for alliterasjonens del..) I vår postmodernistiske/post-Federistiske æra (2008- ) er det imidlertid andre kjennetegn som er vel så synlige: Frustrasjon, feilslag og frustrerte fruer. På sitt beste er han like utenomjordisk, men han møter folk med store bicepser som kun er interessert i å holde ballen i spill og gjøre Mesteren utålmodig slik at han går for det vinnerslaget han burde holdt igjen litt til. Og da er det ikke alltid like greit å være Federer. Eller en fanatisk disippel, for den saks skyld.
I dag led jeg meg gjennom tre timer med nervedrama mot Novak Djokovic i Australian Opens første semifinale. Rundt meg satt de uinnvidde, og kastet diskrete blikk de få gangene følelsene tok over og det kom noen frustrasjonsbaserte lyder, samt noen ukvemsord hist og pist. Det hjalp likevel fint lite. Federer tapte i strake sett, for første gang på to år. Tilbake sitter en hel tennisverden og spør seg om Kongen er ferdig en gang for alle. Slik han ble avskrevet i 2008, og i høst etter en ny nedtur. Hver gang har han reist seg igjen, og litt etter litt kommer også hans apostler seg på beina igjen. Det er en liten trøst på en slik kveld.
Men i kveld blir det uansett Federer-blues for alle penga.. :(
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar