Hver gang jeg prøver å rydde pulten min, dukker følgende hilsen fra økonomilæreren opp: "Noe av det mest rotete jeg har sett. Hadde store problemer med å sortere arkene dine. Neste gang må du levere ferdig sortert "
Stakkaren fikk 25 unummererte sider blandet vilt sammen, litt over halvparten med navn og klasse, noen med navn og ikke klasse, mens noen ark var påført navn og klasse med kulepenn godt på overtid. Heldigvis var renholdspersonalet geme mot meg, og lot meg få levere, selv om jeg ikke trykket på "print" før tiden var ute. Rett før jeg fikk levert fant jeg ut av noe manglet, så da var det bare å kaste seg rundt og forsøke én gang til.
Det triste er at dette ikke er et enestående tilfelle. I fjor vår skulle eksamensoppgaven i musikkestetikk leveres. Etter et snaut år med forelesninger, mye pensumlitteratur og to uker på å komme opp med en sagnomsust besvarelse, begynte jeg å kjenne presset to-tre dager før leveringsfristen. Dessverre var det av det gamle, gode slaget som en kan skyve unna et par dager, som regel frem til en er innenfor de siste 24 timene. Da det var ett døgn igjen var jeg imidlertid enda ikke i skrivemodus, så bortsett i fra et par ynkelige forsøk på å bli kjent med eksamenslitteraturen - som stort sett kollapset i nettsurfing - skjedde det fint lite. Ikke før resten av huset hadde tatt kvelden begynte jeg å komme i riktig arbeidsmodus.
Sidetallene føk unna, jeg lirte av meg den ene setningen vakrere enn den andre - naturligvis sprekkeferdige med kunnskap og ny viten. Så i slag ble jeg at jeg følte for å ha med et forord, jeg begynte å søke etter gode sitater om musikk. Og bilde måtte jeg da vitterlig ha. Men hvordan kunne jeg finne et som kunne utfordre til ettertanke og refleksjon? Jeg saumfarte google, og fant til slutt det jeg lette etter.
Leveringsfristen var klokka 12 samme dag, så tid hadde jeg i massevis. I femtiden begynte jeg å kjenne på en anelse trøtthet, så da innvilget jeg meg en liten kraftnapp (også kjent som power nap bloggeren.anm.) For ikke å sovne bestemte jeg meg for å ha lyset på. Sovne gjorde jeg da heller ikke, men jeg var uansett ikke i stand til å vende tilbake til arbeidet. Så minuttene fløy avsted mens jeg lå i ørska. Da jeg var tilbake ved tastaturet var klokka nesten syv.
Når jeg nå blar i øknonomibesvarelsen slår det meg hvor latterlig det er at formelutskriften min var på åtte sier. "Du bør klare å få den på én side", heter det et sted. Et annet sted får jeg beskjed om at "dette er ikke et likviditetsbudsjett.."
Uansett, trøsten får være at teorioppgavene som utgjorde 10% av sluttkarakteren ble bestått med glans. At jeg prioriterte å skrive én A4-side med utdypende eksempler på tre teorispørsmål, er nå én ting. Under tittelen "en huseiers mareritt" har jeg malt ut om hvordan en uærlig leieboer kan forsure en stakkars utleiers liv: "Du finner at den kjekke og høflige unge mannen du sa kunne leie leiligheten, ikke er så kjekk og snill og grei (barne-tv-referanse! :) men er å finne på svartelista, altså har han tidligere vært svært så sløv med betalingen. Du planlegger å bringe dette på bane, men da du ringer på til ham svikter motet og du inviterer ham hjem på pysjamasfest i stedet. Festen tar litt av, og stadig flere av hans venner inntar huset.
Hendelser som den beskrevet ovenfor skjer gjentatte ganger. Gardiner og vegger lukter røyk, og leieboeren ødelegger vaskemaskinen, men nekter å betale. Han mener dere muntlig hadde en avtale om at han skulle stå for slike utgifter. Du mener han lyver, men har ingen ting å "slå i bordet med".
Til slutt skiller din kone seg fra deg, og du må kjempe en hard kamp for å se barna dine mer enn en gang i måneden. Du stifter altså bekjentskap med det norske rettssystemet, og ender opp med diagnosen "kronisk utslitt".
En leietagers mareritt:
Etter å ha leid hos den gamle mannen i to måneder får du plutselig en regning i postkassa. Gamlingen mener du har glemt å betale for strømmen disse to månedene, og gir deg en regning på 1000 kr, pluss 200 kr i gebyrer. Du mister fatningen og snakker med ham. Du påpeker at dere muntlig avtalte at strømmen var inkludert i prisen for leiligheten. Mannen tolker dette som en antydning om at han er senil, og svarer med å stenge varmtvannet til leiligheten. Enden på visa blir at du betaler for strøm hver måned, i ren desperasjon. Dermed bruker du to år ekstra på tilbakebetale studielånet, og må betale mer i gebyrer og renter.
Som vist ved eksemplene lønner det seg alltid å inngå skriftlige avtaler!
For å vende tilbake til musikkestetikkoppgaven: Det hele endte med at jeg ikke fikk laget kildeliste eller innholdsfortegnelse før jeg måtte løpe til bussen. Det siste jeg gjorde før jeg dro var å sy sammen alt til ett dokument. Dessverre hadde jeg ikke tid til å dobbeltsjekket dette, så det endte med at 3-4 sider av oppgaven ikke ble "sydd inn" i det ferdige dokumentet. Da jeg kom fram på skolen begynte jeg å stusse over oppgavens stusselighet. Så slo det meg at de beste sidene lå trygt hjemme i den stasjonære dataen. For å få printet disse ut - og smuglet dem inn i oppgaven - trengte jeg hjelp hjemmefra. Det fikk jeg, men dessverre fikk jeg den "endelige" versjonen, ikke den "helt ferdige" versjonen, ergo måtte det sendes om igjen. Og siden studentkortet mitt var knekt var det umulig for meg å klare å skrive ut selv. Dermed måtte jeg tråle gangene for barmhjertige samaritanere jeg ikke aldri hadde sett før. Og for at jeg skulle få levert de 90 % jeg hadde måtte jeg løpe opp og ned mellom resepsjonen og printeren frem til kl. var 12 og innleveringsfristen gikk ut. Det var fullstendig uaktuelt å sitte noen minutter over tiden, i dag skulle noen oppover i systemet slutte: Ergo var det bløtkake, og da var det uaktuelt å rekke ut en hånd til en hobbymusiker i nød.
Heldigvis fikk jeg være med å skrive en søknad på vegne av en klassekamerat som bodde i byen og hadde vært ferdig med besvarelsen i en uke, men likevel ikke klarte å komme seg opp til kl. 12. Det var ikke måte på hvor tidlig ute han hadde vært for å få printet ut oppgaven, men så streiket printeren og han måtte kjøre langt og lenge for å sikre seg de nødvendige delene for å få den på beina igjen. Derfor ble han forsinket, og da var det jo null stress. Meg var det noe annet med, for jeg hadde vært på tida og nesten blitt for sen likevel. Så jeg kunne bare glemme å få lagt ved det som manglet.
Jeg innser i dag at resepsjonistene er mine fiender, og at skippertaksmentaliteten kan være farlig ute på åpen sjø. Og jeg har lovet meg selv at dette aldri skal skje igjen
*Fotnote fra fremtiden (skrevet 13. juli 2011): Vårens eksamensbesvarelse i musikkhistorie gikk vesentlig bedre, men jeg ble likevel negativt overrasket over hvor lite jeg hadde skrevet kvelden før eksamenen skulle leveres. Fikk tilbud om korrekturlesing i nitiden på kvelden og sa jeg trengte en time, imidlertid viste det seg at jeg ikke var ferdig med oppgaven på morgenkvisten en gang..
