Etter å ha ignorert denne bloggen i snart ett år har jeg innsett at vi kan få et godt samliv hvis vi bare lager noen kjøreregler. Som f.eks at den blir offentliggjort og at kleinheten ikke overdrives.Så da gutser jeg på med et nytt selvutleverende innlegg: (gjør jeg egentlig annet?)
Nå som den katolske kirke antagelig har nok med å få sine prester til å bekjenne sine synder, kan jeg komme den i hu (Fantastisk ord! Vet dagens teenagers om denne språklige søtnosen?) ved å bekjenne mine egne. Og dermed hjelpe dem til å fokusere på alle småsynderne der ute, heller enn storfiskene blant deres eget samfunn.
Beefen er nemlig den at jeg ble tatt for å bruke min lillebrors månedskort på bussen idag.
Den ufrivillige skjeggveksten (ufrivillig, fordi jeg ikke ønsker noen og ikke orker å barbere den vekk heller) gjorde at jeg ble spurt om jeg brukte min sønns busskort, noe jeg dro litt på. At den vesle guttungen med sine 17 år er over barnealder, og dermed er en synder hver gang han stiger på bussen, gjør ikke saken bedre. Enden på visa ble at jeg spilte dum og ikke skjønte hva som har skjedd, samtidig som sjåføren nok enste min oppriktige anger over å ha blitt tatt. Trusselen om å konfiskere kortet forble en trussel, men jeg fikk en kraftig nok støkk til å labbe hjem. Jeg kjenner at det blir en stund til jeg tør å ufordre makter og myndigheter på samme måte igjen..
Illusjonen av dialog i stedet for monolog forutsetter at jeg stiller følgende spørsmål:
Har du noen gang blitt tatt for å snike på bussen? Hvilke konsekvenser fikk dette for ditt liv? Hva synes du om at en høyst respektert personlighet og autoritet - en beint fram uerstattelig kilde til positivitet og trivsel - som undertegnede kan gjøre en slik kriminell handling? Gjør dette at du mister troen på mennesket som sådan?
*Fotnote: Ser at det ble for mange spørsmål, følgelig vil responsen utebli og kleinheten fortsette..
