Ingenting å gjøre

Sitter på jobb på fevennen og har ingenting å gjøre

Sykt stess!

Gi folket det folket vil ha!

Eller i alle fall det en selv ønsker å gi dem. Steike, er one fire nå ass, sommerferie kombinert med internett resulterer i hyperaktivitet!

Her kommer flere facts, denne gangen mer korte og to da bone:

10. Da jeg startet på skolen var jeg så tynn at helsesøstra beordret min far til å ta blodprøver for å se om det var fare på fære. Det gadd han ikke, og med fasit i hånd kan alle parter trygt slå fast at lav vekt ikke har vært et stort problem i ettertid..

9. På foreldrekonferanse i 9. klasse ble mine Michael Jackson-hyl i timen tatt opp. De lurte på hvordan disse skulle tolkes..

8. I 1. klasse på videregående ble jeg og en klassekamerat innkalt til rektors kontor og truet med utvisning for å ha sendt et frekt svar til henne over it`s learning. Bakgrunnen var at hun alltid sendte mailene sine tre ganger. Så kom en mail hvor hun presiserte at hun kun brukte "Ett tastetrykk!", men også den kom tre ganger. Da ble vi lei og sendte (jeg skrev, han trykte på send.. :P) en mail om at hun måtte ta seg sammen og gjøre jobben sin. Husker jeg rett sendte vi denne mailen og hennes orginale mail 30-40 ganger hver, så innboksen hennes må vært full pubertalt opprør. Blant det som opprørte henne mest var introen " hei Tusta!" Vi skulle bare visst hvor fælt og urettferdig det føltes å bli kalt rotete!

7. Jeg likte å kle meg ut i dameklær i min forvirrede barndom. Husker en gang i et selskap jeg overdrev frontpartiet så mye at min eldre bror på flau på familiens vegne..

6. Jeg har aldri nikket (høres grusomt teit ut, men hva gjør en ikke for å holde på det norske språg?) en ball i mitt liv. I alle fall ikke med overlegg. Dette skyldes selvsagt frykt for ballen, og redsel for å miste min sårt tilmålte hjerneceller.

5. Som en av pampene i Svaksynt Klan kjemper jeg for at svaksynte skal få parkere på handikapplassene på parkeringsplassene. Viktig å presisere at dette også skal gjelde svaksynte som fungerer utmerket i det vanlige liv med sin synsgave. Å kun definere svaksynte som personer med sterkt svekkede synsevner er snevert og fordomsfullt, og en hån mot alle svaksynte som hadde satt pris på lett tilgjengelige parkeringsplasser!

4. Blitt tyverimistenkt og kroppsvisitert av Securitas.

3. Hver tirsdag i langfri (storefri på nerdespråket) på ungdomsskolen terroristerte jeg og en kamerat vinduer med teipbiter. Teipterroristene kalte vi oss, og jeg antar vi drev renholdspersonalet til vanvidd. Vi så nemlig forsøk på å fjerne teipen, dog med dårlig utfall

2. Det eneste trikset jeg kan på skateboard har jeg funnet opp selv og heter "ass grab". Det går ut på grabbe både fu og brett på likt mens en roper "ass grab!" Etterhvert ble trikset overført til snowboard, hvor det ble obligatorisk å ta ass grab når kl ble 13:37 og frem til den ble 13:38. Dette førte til at det ble grabbet både i tide og utide, som f.eks i skiheisen sammen med utenforstående. Må nevnes at jeg fikk med meg noen kamerater på å gjøre dette, hvis ikke hadde det blitt ganske teit.. :P

1. Er ekstremt teknisk inkompetent. Det verste eksemplet er kanskje da jeg ba om hjelp til å sette en film på pause.. Jeg var på besøk hos en kamerat, og med tre fjernkontroller å velge mellom ble det for avansert. Ellers prøvde jeg nettopp å trykke på skjermen til en stasjonær data med tastatur

Ut av skapet!

Nei, jeg kan ikke si vi kjører i samme fil, men vi har det til felles at vi begge har kommet ut av skapet. Han fra "jeg ser homo ut, men er det ikke!"-skapet, jeg fra "jeg blogger for meg selv"-skapet. Og begge deler er steintøft! I alle fall liker lobbyene på begge sider å si det er det. Men uansett så er jeg ute av skapet, og det er stort i seg selv det!


Et skap jeg imidlertid velger å holde meg inne i, er "de som har sett fjortisfilmen Pixle Perfect og siden googlet Leah Pipes, da kun 16 år blogg adm.anm., fordi de så at filmen var spilt inn i 2004 og regnet med at ting hadde skjedd siden den gang"-skapet. Det var en engangshendelse og skyldtes først og fremst fritidsproblemer. Ikke var hjemmesiden hennes noe å skryte av, heller..
Viktig å merke seg at jeg ikke går etter smårips, den jobben overlater jeg til 25-åringer med fet bil og heftig sub..


Piss out

10 uviktige faktaer du trenger

SHit, merker jeg må sprekke bomben om at denne bloggen finnes så den kan flyte over av kommentarer og gjøre den mindre stusselig... Men i mellomtiden følger jeg opp med en blogg-klassiker: "Ting du ikke trenger å vite om meg, men som jeg avslører likevel (det får meg nemlig til å føle meg litt kul")

Så her kommer det! Det bør være unødvendig å nevne, men som den likegyldige bloggeren jeg er eksiterer det egentlig ingen rekkefølge, men tar det med fordi lister er in.

10. Har hatt god fantasi opp gjennom, og på tross av fem eldre søsken og ett yngre var jeg glad for, og flink til, å leke alene. Et par biler gjorde susen, men i verste fall var det nok at jeg lekte innvendig og fikk utløp for dette ved å flette fingrene sammen i høyt tempo sammen mens jeg lagde maskuline lyder à la psh-psh! Dette fortsatte jeg med godt opp i barneskolealder. Imidlertid kan den enda hende at demningen brister og jeg får et slags energianfall hvor jeg bøyer meg forover og spiller av en beat med munnen og hendene samtidig (med stor innlevelse..) Men da duger armene som trommestikkere i stedet.

9. Jeg var også glad i å synge i mine yngre dager, og serverte rett som det var medelever noen himmelske sangfraser i ny og ned. Som med fingerflettingen kunne jeg ikke kontrollere dette, og fikk sjelden med meg hva jeg gjorde.

Også på ungdomsskolen hadde jeg litt av dette, da vi i boybandet jeg var grunnlegger av, The Guys, ofte markerte oss med å slippe et par ertende sangstrofer for et utsultet publikum. Standardfrasen var gjerne "The Ga-a-a-ais", etterfulgt av litt beat box og "sakka-sakka". Men mer om min elleville musikkferd senere

8. Når vi først er inne på barneskolen kan jeg ta med denne også. Ved løsning av matteoppgaver var det en boks vi skulle skrive svaret inni. Jeg pleide å leke at denne var en sikringsboks, og at vaktmesteren skulle sjekke om pæra var skrudd inn. Derfor måtte jeg skrive svaret ned kjapt, sånn at jeg lå i forkant med min innbilte vaktmester. Imidlertidig førte dette til at alt gikk seinere, siden jeg ofte måtte stoppe opp og spille av mentalt hvor vaktmesteren var kommet, og hvis jeg lå godt an ble det gjerne litt fingerlek og innvendig fryd i samme slengen.

7. Jeg har alltid vært glad i å fremheve sider jeg egentlig ikke er så fryktelig god i, men helt grei eller litt over snittet. Startet i sin tid et fotballblad for Hannevika Boys (meg, min storebror + en nabo) hvor jeg fikk alle til å rangere hverandre. Eneste formål var å få skryt for at jeg var beste dribleren av oss.. Ellers må det nevnes at jeg ikke føler meg god til det jeg er god til, som å spille piano f.eks.

Andre viktige kjepphester for meg har vært (og er også fortsatt) å skrive kjapt på papir og på data. Selv om dette også er sannheter med modifikasjoner..

Nå som jeg har begynt å klaske litt baller er jeg også opptatt av at jeg begynner å fornemme en fryktinngytende backhand, og ser allerede nå for meg at jeg kan slice og legge stoppballer. Så får det heller være at virkeligheten er noe mer deprimerende..

6. Jeg er ikke spesielt glad i insekter, spesielt stankebein er nasty. Holder meg for god for å skrike, men klarer på ingen måte å holde meg i ro. Kombinasjonen utemiddag og veps er spesielt dårlig. Det er definitivt ikke plass til oss begge! Heldigvis kjøpte jeg et fantastisk drapsvåpen i London da klassisk linje fra Viken skeiet ut med 4-5 dager der rundt juletider 07. Den går ut på å sikte seg inn på uvesenet og skyte det i filler. Fantastisk!

Tidligere har jeg måtte drepe insektene med papir og rå kraft, men håper nå "Fly Gun" også vil kunne drepe møll og edderkopper på en bestialsk måte. For å få forløst mitt jegerinstinkt på gamlemåten er grove ukvemsord mot vederstyggelighetene et absolutt must. Så sånn sett håper jeg egentlig jeg kan fortsette min mandige fremferd uavhengig av alskens teknologiske fremskritt..

5. Synes det er stress å dusje og barberer seg. Å ta bussen er stress på et helt annet plan, men helt klart tiltak det også. Da er det langt mindre stress å sykle, selv om været måtte være dårlig.


4. Mye mer glad i å lage planer enn å prøve å følge dem. Det verste eksemplet i så henseende er vel en nyttårsforsettliste for et par år siden som nok kom på 30-50 punkter. Og som alltid når jeg er ferdig med å planlegge et nytt og bedre liv kan jeg legge fra med planene og leve som jeg pleier..

3. I matveien har jeg en ganske enkel grunnidé som setter en effektiv stopper for dem meste jeg ikke har smakt før: Hvis det ikke er godt ved første smaksprøve er det ikke verdt å prøve igjen for å tvinge seg til å like det. Dermed er kaffe og te utelukket, vin og andre voksendrikker likeså. Sikkert trist på et mellommenneskelig nivå, men når smaksløkene sier ifra skal en høre etter! De samme smaksløkene sier for øvrig ifra om at kun i ekstreme nødstilfelle kan spise andre pizzaer enn skinkepizza m/avpellet sjampinjong. Av den grunn er jeg alltid svært hissig på å få kuppet en slik pizza hvis det er kommunistisk fellesskapsspisning på g.

2. Ganske distré av meg. Verste eksemplet er vel å glemme igjen akebrettet igjen på bussen jeg tok sammen med resten av klassen etter felles aketur.. Tror akebrettet satt i setet ved siden av meg, men tydeligvis gjorde det ikke større inntrykk enn at jeg gladelig etterlot det der. I den senere tid er blemmene færre, nå er jeg heller kronisk opptatt av å sjekke at alt jeg har med til enhver tid er med meg. En ting som ikke forandrer seg er imidlertidig at jeg bruker et par minutter på å finne brillene når jeg skal ta av eller på en genser. Korttidshukommelsen virker å være helt borte.

1. Forferdelig dårlig til å leite. Et stygt eksempel i nyere tid var da jeg klagde på at jeg ikke fant selvangivelsen. Flere teorier ble fremsatt; jeg hadde ikke fått den i posten i det hele tatt, noen hadde glemt å levere den til meg etter den kom fram.. Så etter at fristen var passert og jeg enda en gang ikke sjekket om opplysningene stemte, oppdaget jeg tilfeldigvis at konvolutten som lå 10 cm fra tastaturet og som jeg kikket på hver gang jeg satt på dataen, var skattekortet mitt (som jeg heller ikke fant..) Under den lå selvangivelsen.. Siden jeg hadde lagt brevet "feil vei" fikk jeg meg altså ikke til å snu det og se hva det var.

Senest nå hadde jeg et tilfelle der jeg til og med kikket ned i fryseren for å se om jeg hadde lagt pianonotene mine der.. Logikken jeg følger slavisk er å stole på hukommelsen og kun leite der jeg mener jeg la det fra meg. Hvis ikke det går leiter jeg også stedene jeg har gått. Dermed ser jeg heller etter i fryseren og under senga enn i nærheten av der jeg la det. Så da jeg hadde gitt opp flere ganger fant jeg plutselig notene stående på et notestativ en halv meter fra pulten..

Vurderer sterkt å skifte letemetode..

Derfor er blogging kleint

1. Hvem bryr seg?

Det skrives for et usynlig publikum; i beste fall et lite, taust og anerkjennende, som regel et ikke-eksisterende og likegyldig.

2. Den folkelige og hverdagslige tilnærmingsmåten

Type: Ola tenker at kaffe er godt. Ola vil drikke kaffe. Hele dagen. Ola vil bli kaffe.

Skal en beherske denne uttrykksmåten er det viktigste å dele opp setningene i så små deler som mulig. Videre er det viktig å ikke skrive noe som kunne vært av interesse for et tålig oppegående menneske, det virker mye mer sofistikert å skrive noe hverdagslig og komplett uinteressant, og så gjenta dette i korte, meningsløse setninger.

Linjeskift er også et fint verktøy for å sørge for at at dvaske setninger blir av universell verdi.

3. Forvirrede sauer med et selvpålagt vaktbikkjeansvar

Det finnes dessverre altfor mange der ute som føler de har noe å tilføre den offentlige debatten, i det minste i bloggverdenen, og følgelig tar mageplask inn i de fleste saker som kan linkes til en VG-artikkel av ymse slag. Enda verre er det jo med dem som føler den virtuelle verden hungrer etter deres syn på Paradise Hotel eller Charter-Svein.. Hvorfor skulle vi bry oss? Klarer jeg ikke selv se at Charter-Svein er en tragikomisk fyr, uten at en 40-åring på trygdo skal komme til samme konklusjon?

4. Politikerblogging

Kort fortalt en patetisk måte å prøve å forvandle et uappetittelig og slitent middelaldrende null om til et ungdommelig politikerbeist som feier over den yngre generasjonen med Obamas friskhet, Hawkings intelligens (bare jeg som føler han blir 10 ganger klokere av å være rullestolmannen uten stemme?) og Don Juans forføreregenskaper. Hvem prøver de å lure, egentlig? Same shit, new and pathetic wrapping!

5. Ivar Hoff-syndromet i bloggform

De som har sett 5 min av denne karen vet at han liker å høre sin egen stemme, helst mens den roper ut noen kule kommentarer han har øvd seg på foran baderomsspeilet et par dagers tid. Dessverre blir det ganske lett å gjennomskue. Så også med folk som alltid må fleske til med noen saftige beskrivelser og lesse på med elitistiske adjektiv for å få cred av seg selv (da publikum ikke bryr seg, jmfr. punkt 1)

6. Grenseløs selvutlevering

Hvem bryr seg om hva som skjedde på julebordet etter at bakenden ble foreviget på kopimaskinen? Mer idiotisk var denne karen:

http://www.dagbladet.no/2009/02/28/nyheter/blogging/internett/innenriks/2400/5062433/

7. Frekvensen av blogginnlegg sier noe om graden av fritidsproblemer

En fordom jeg sitter med, men som jeg er redd for å bekrefte gjennom eget virke..

8. Forstyrrende sjeler som analyserer andres blogging og tror verden bryr seg..

Hva kan jeg si? Been there, done that!

Egget er klekket!

Nå er bloggen unnfanget, og det føles faktisk ganske greit